Lophius piscatorius

Beskrivelse:
Breiflabben, som også kalles marulk og sjødjevel, har et stort og bredt hode som utgjør nærmere halvparten av fiskens totallengde. Munnen er enorm og bredere enn kroppen. Tennene er spisse, kraftige og uregelmessige, og kroppen delvis flattrykt. Sett ovenfra kan kroppsformen likne på et kjempestort rumpetroll med et fryktinngytende stort gap. Den første ryggfinnen er delt opp ved at de 3 forreste strålene er frie og bevegelige, mens de tre bakerste strålene er bundet sammen med finnehud. Den forreste frie strålen har en kjøttfull hudlapp festet til seg. Denne strålen og hudlappen brukes da som «fiskestang med agn» for å lokke til seg byttedyr. Langs kanten av underkjeven og bakover langs buken har breiflabben en rekke med frynsete tangformede hudlapper. Bukfinnene er tykke og kan minne om poter. Breiflabben har rødbrune til grågrønne uregelmessige marmoreringer på oversiden og en hvit buk. Breiflabben er en bunnfisk som lever på mudder-, sand-, skjell- og grusbunn fra fjæresonen og ned til 1800 m dyp. Breiflabben er en dårlig svømmer og ligger stort sett godt kamuflert delvis nedgravd i bunnen og lokker til seg byttedyr ved hjelp av en vaiende bevegelse med «fiskestangen». Når byttedyret kommer innenfor rekkevidde slukes dette ved at den svære munnen åpnes raskt. Da suges byttet inn i munnen. De skarpe tennene peker bakover og hindrer byttet i å komme ut av munnen igjen. Breiflabben er en rovfisk og spiser stort sett fisk, hummer, krabber, blekkspruter og andre virvelløse dyr. Den kan imidlertid også ta svømmende sjøfugler dersom den har muligheten. Breiflabben kan bli opptil 200 cm og hele 40 kg, men er vanligvis mye mindre. Breiflabben er en velsmakende matfisk og sies å ha en hummeraktig smak. Det var ellers fra bukspyttkjertelen til breiflabben at insulin, et viktig hormon i behandlingen av sukkersyke, første gang ble isolert.